Det skrives mye om batteriteknologi for tiden. Det forskes over en lav sko. Kapasiteten øker, og prisene reduseres raskt. Vi får først full effekt av fornybare energikilder som vind og sol når disse kan kombineres med batterier. Vi trenger jo energi når det ikke er sol eller vind også. Og vi trenger det i bilene våre, som for fremtiden skal gå på utslippsfri energi. 

Thor Bjørn Omnes. Fotograf: TOM RIIS

Flere produsenter tilbyr batteripakker på alt fra noen få kilowattimer og opp til flere megawattimer. En megawattime (MWh) er tusen kilowattimer (kWh). I en elektrisk bil, som eGolf eller en Nissan Leaf, finnes batterier på om lag 25-30 kilowattimer. En Tesla har omtrent det dobbelte. Til sammenligning bruker en enebolig i Norge ca 25.000 kWh i løpet av et år. Et batteri på den størrelsen vil ha omfanget til 25 førti-fots kontainere.

I California bygges det nå parallelt 3 batteriinstallasjoner som hver for seg ville vært verdens største. AES har installert et batteri på 30 MW / 120 MWh, og har planer for å bygge enda større (kilde: bloomberg.com).

Men tenk om det fantes batterier som var enda større, ja mye større enn dette. Som var så store at vi kunne samle opp energi om sommeren for å bruke den om vinteren. Eller som var enda større, sånn at vi kunne samle energi i år med energi- overskudd, for å kunne bruke den i år med underskudd. Det hadde vært noe det. Hvis de i tillegg kunne bevare effektiviteten sin selv etter uendelig mange opp- og utladinger, ville det være fantastisk!

Drømmen måtte være om vi hadde slike batterier som i tillegg var vakre å se på. Ikke som en haug med stålkontainere, men som skjønne elementer i landskapet. Og der tilvirkning og avvirkning førte til minimale problemer med ressursbruk og avfall.

Vannmagasiner har alle disse egenskapene. De er enorme batterier som kan holde på energien så lenge vi ønsker. De kan produsere deilig, fornybar energi når vi trenger det, på sekunders varsel. De kan samle opp energi det ene året, for å bruke den det neste.

Jeg er teknologioptimist. Jeg tror på en teknologisk utvikling som vil føre oss mot lavutslippssamfunnet. Batteriteknologi har en viktig rolle i dette. Men oppe i alt det nye må vi ikke glemme det fantastiske i vår eksisterende teknologi. Selv om den er gammel. 

Det er min påstand at vi aldri kommer til å ha batterier som kan erstatte de minste magasinene engang, og da langt mindre de større, som Svartevatn eller Blåsjø. Sønstevatn på Imingfjell er et lite magasin på 220 millioner kubikkmeter vann. Av dette kan vi produsere over 400 GWh i kraftstasjonene Uvdal 1 og Uvdal 2. Egentlig brukes vannet igjen og igjen nedover Numedalslågen etter dette, men da i kraftstasjoner andre eier. Siden jeg er en beskjeden mann tas ikke dette med i regnestykket.

Blåsjø er landets største magasin og rommer 7.8 TWh (Wikipedia). Det skulle bli 7.8 millioner kontainere det. Det er det ikke plass til på havna i Rotterdam engang.

Sønstevatndammen på Imingfjell er et smykke i sine omgivelser, og rommer energi tilsvarende 404 GWh, eller 404 000 førti-fots batterikontainere.